Dette er en historie om en enestående barndom. Den amerikanske vinmakeren Joel Petersons vinglede tok til før han begynte på skolen. Hans budskap: Lær barna smaksglede!

I dag er Joel Peterson nærmest synonym med vindruen zinfandel.

– Da jeg ved en tilfeldighet kom meg inn i vinbransjen, handlet det først og fremst om å velge seg de beste foreldrene. Mamma jobbet med The Manhattan Project, et militært forskningsprosjekt som ble opprettet for å utvikle atomvåpen under andre verdenskrig. Pappa jobbet for Shell Development med varmetålelige fettstoffer. De hadde ingen kunnskap om vin, ingen egentlig interesse for vin. Men … så gjorde mamma noe helt absurd:
Hun tok pause fra jobben, og var hjemme med meg.

Brøt tradisjonen
– Da mamma fylte 83 år, spurte jeg henne hvorfor. – Vel, det var dette kvinner gjorde på den tiden! – Men du gjorde jo aldri noe andre kvinner gjorde på den tiden, repliserte jeg. – Vel, Joel, kanskje jeg var moden for det. Men så kjedet jeg meg, for du var jo ikke akkurat noen god samtalepartner som guttunge, slo hun fast. – Jeg tenkte jeg skulle lære meg å lage mat, det var «noe kjemi» over matlaging, forklarte moren.

Fru Peterson leste en bok av den legendariske matjournalisten og kokebokforfatteren Elisabeth David (1913–1992), som skrev om franskmenn som drakk vin til maten. – For en god idé! tenkte fru Peterson, som aldri hadde eid en flaske vin i hele sitt liv. Etter et par ukers research, og to timer på toget, hadde hun anskaffet seg en flaske fransk vin, og den skulle hun servere til Thanksgiving-kalkunen. På 50-tallet var det å drikke vin til en religiøs og kulturelt forankret kalkuntradisjon, rett og slett banebrytende. Ingen i Amerika gjorde det, om de ikke hadde en vokal på slutten av navnet. Vinen hun valgte var en 1945-årgang av Châteauneuf-du-Pape.

– Hadde hun plukket en 1943, 1944 eller 1946-årgang, hadde vi kanskje ikke sittet her og pratet vin i dag, sier Joel. – 1945 var en fantastisk Châteauneuf-du-Pape-årgang. Mamma og pappa elsket den. I januar 1952 bestilte de sin første kasse vin, en blandingskasse med fransk alsace, burgund, sancerre. Og denne kassen med vin snudde opp ned på våre liv.

Enestående barndom
– En dag på 1950-tallet satte pappa seg ned med meg og for å lukte på chardonnay-er. Jeg var kanskje 6 år. Pappa hadde kjøpt rundt 20 flasker, og sammen prøvde vi å forstå dem. – Hva dufter denne? spurte han. Jeg svarte: – Epler.

– I stedet for å ha en duftboks med all verdens dufter (slik mine egne barn fikk da de var små), gikk han ut på markedet og kjøpte alle de eplesortene han kom over, delte hvert av dem i småbiter og fylte opp glassene. Slik lærte jeg å sette riktig navn på epleduften. Jeg lærte enormt. Og dette var også til gagn for ham selv: Han mente at barn har et høysensitivt sanseapparat. Han mente også at man enten hadde for få ord til å beskrive viner, slik at alle beskrivelsene hørtes like ut, eller at beskrivelsene ble så esoteriske at folk ikke begrep noen ting. Pappa skrev engang at «vinen dufter som støvet på USAs grunnlov», og han visste nøyaktig hva han mente, men ingen andre hadde den ringeste anelse. Så han satte meg på saken. Når jeg sa «eple», spurte han «hvilket eple». Hvis jeg sa at noe duftet som laurbær, bragte han meg alle de aromatiske bladene han kunne fremskaffe, fra laurbær til mynte.

Joel Peterson fikk en unik utdannelse fra barnsben av.

Modnet med vinene
– I ung alder handlet det kun om duft. Ikke om smak. Når du mestrer duft, er smaksaspektet lett. Smak er teksturer, altså tanniner, det er syrer og bitterstoffer, men slike smaker er vanskeligere å hanskes med for en ung gane. Men da jeg var rundt tolv år, begynte jeg å smake.

– Og dette foregikk på en relativt organisert måte, ler Peterson. – Jeg ble satt ned, foran pappa, med vinglass og vektskål. Vinen var veid, og spyttet ble veid. Ingenting skulle svelges. Mens jeg ble eldre, modnet smaksløkene med vinene.

– Barn har høysensitive neser. Smakene, syrene og tanninene i vin, kan være aggressive for en barnemunn, men barn kan bli svært interessert i duft – bare tenk på dagens «parfymebarn». Mitt poeng er: din kropp, ditt sinn, din tunge utvikler seg med omstendighetene. Mine forskerforeldre mente at vin er blant de tingene man virkelig kan plukke fra hverandre og dissekere. Her er det smak, historie, landskap, duft, karakter, farge – så om man har en nysgjerrig og undersøkende hjerne, er vin midt i blinken. Sammen fant vi essensen av vinene. Jeg var så heldig at pappa ikke likte sport eller barneleker – jeg var veldig heldig med foreldrene mine. Før jeg var 18, var jeg en relativt habil  vinkjenner. Så stakk jeg ut, og tok mine eksamener i mikrobiologi og ting, men vinen lurte alltid i bakgrunnen. Imens møtte jeg Joesph Swan, og tilbragte all fritid med ham.

Med tålmodighet kan man lære seg å lese vinen.

Matrevolusjon
Jeg hadde en overgangsperiode i 1972, da jeg møtte Joseph Swan. Han trengte hjelp med å bygge en liten vingård. Han kunne jordbruk, jeg hadde snekkerkunnskaper. Sammen lagde vi en liten vingård, og lærte vi oss alt fra A til Å om vinbransjen, mens Amerika gjennomgikk en matrevolusjon. I Kalifornia dukket det opp steder som The Cheeseboard og Chez Panisse. The Cheesboard hadde 500 upasturiserte oster – det var helt rått, for amerikanere hadde hittil bare spist «gulost». The Pig by the Tail var et utsøkt charcuterie. Hvem visste at man kunne få så mye ut av en gris?! Peet’s Coffee & Tea var på den tiden bare en liten sjappe i Berkley, nå er den over hele USA. Dette er ting vi tar for gitt i dag, men dette var, selv i San Fransisco, noe helt nytt. Før hadde man enten fransk mat, som ble ansett som veldig «high end», ellers bare amerikansk mat. Det var da jeg tok alle mine 4000 dollar og kjøpte zinfandelvinstokker og lagde min aller første vin, forteller han entusiastisk.

I dag er zinfandel regnet som den mest «kaliforniske druen» av alle.

Europeiske zinfandel
– Jeg valgte zinfandel fordi det var den mest «europeiske druen» av alle druer som vokser i Kalifornia. Zinfandel kom fra Europa i 1851, og i 1888 var druen den mest dyrkede i Kalifornia.  Så kom vinpesten og nærmest utryddet druen. Så kom Forbudstiden til USA, perioden fra 1920–1933 da det var forbudt å omsette, transportere og produsere alkohol, men druen overlevde takket være hjemmedyrkere. – Poenget er, forteller Joel, at de plantene som var plantet på feil sted, forsvant. Så man satt igjen med hardføre druer, som egnet seg særlig godt til vår spesielle location. De gode druene hadde overlevd. Vi hadde ikke noe selvvanning før 1920, så disse druene var tilpasset lyset og luften hos oss. Vinentusiasten forsetter: –Jeg hadde vokst opp med europeiske viner, og hadde forkjærlighet for den europeiske smakspallett. Så det at denne druen var ansett som veldig europeisk, samtidig som at den var hardfør og tilpasset klimaet rundt San Fransisco, passet meg utmerket.

No wimpy wines
Joel Petersons slogan klinger tøfft: «No wimpy wines». En av vinene heter «Lodi». Lodi er navnet på området rundt byen der vinen kommer fra, men vinen er faktisk oppkalt etter låta «Lost in the Lodi again» av Creedence Clearwater Revival. Logoen til hans merkevare Ravenswood, sies å være verdens mest tattoverte merke. – I 1976 produserte vi skarve 375 kasser av utmerket zinfandelvin, men min Harvard-utdannede partner sa det rett ut i 1983: – Du lager utsøkte viner og vi går konkurs, så nå må du lage en vin som er innbringende, jeg foreslår hvit zinfandel. Jeg svarte: – Jeg gjør ikke rosa-, jeg gjør ikke søte- og jeg gjør ikke pinglete viner. No wimpy wines! Peterson gikk for en vinprodusjon som ikke skulle sette ham i forlegenhet, men som samtidig skulle bringe inn penger. Han gikk for en lett rød zinfandel. Han lagde da 1000 kasser av «Vintners blend», som solgte raskt. I dag er produksjonen oppe i 500 000 kasser, og ifølge Peterson har Vintners Blend satt en ny standard for massevin.

Svenskættede Joel Peterson, med sin enestående barndom av dufter og smaker, dukker opp i Kuala Lumpur, i Japan og på Tjuvholmen for å spre det glade budskap om zinfandel. – Som en start, prøv gjerne allrounderen Ravenswood Vintners! oppmuntrer Peterson, «The Godfather of Zin».

Logoen med de tre ravnene, er verdens mest tattoverte merke!