Britenes frodige øyer i langt ute i havet vest for Cornwall, er en vidunderlig liten hemmelighet. I dag drømmer jeg om å reise tilbake til dette paradiset.   

I Atlanterhavet, vest for Cornwall, ligger 145 smellvakre øyer som nesten bare britene selv har hørt om. Øyene heter The Isles of Scilly. Her er det bare 2162 fastboende, som holder til på øyene St. Mary’s, Tresco, Bryher, St. Martin’s og St. Angus. De andre øyene må man selv ta seg ut til. Men slik er jo også livet lagt opp her ute. Alt maritimt er stor del av hverdagen. Det er et yrende båtliv mellom de fredelige øyene, som er generøst forsynt med en sjelden flora og kritthvite strender som bader seg i Golfstrømmen. Men litt nabokonflikt skal man vel ha også her. Innbyggerne på de ulike øyene hvisker at den øya de selv bor på, er vakrere enn alle de andre. Hvilken øy som faktisk er vakrest, vil det nok være mange meninger om. Men at Tresco er én av dem, er nok få er uenig i.

Sukkulenter på klosterruiner

Tresco eies av familien Dorrien Smith (se faktaspalte), som også driver puben, butikken, Tresco Abbey Garden og The Island Hotel. Biltrafikk er forbudt på Tresco, og det er kun bevegelseshemmede og gartnere som får bruke de elektriske golfbilene på øya. Selv klarte vi å smiske oss til å få låne en golfbil i noen timer, og kjørte Tresco rundt med lokal øl i koppeholderene. Det var utrolig morsomt, men egentlig litt uglesett. For her skal man enten leie seg en sykkel, eller spankulere omkring sammen med de tamme fasanene. Man kan ta seg en tur til den store, hyggelige puben The New Inn, der bartenderen kunne fortelle at øyas høysesong akkurat var bråavsluttet. I overgangen august/september senker roen seg totalt. Badegjestene forsvinner. Men fotturene er like fine. Langs landeveiene er det selvbetjente boder med urter, stauder og grønnsaker. Det er vakre brønner og klosterruiner. Munkene, som grunnla et kloster på Scilly for 100 år siden, valgte Tresco på grunn av dens naturlige ferskvannsinnsjøer. Her er det pittoreske kirkegårder med mosegrodde, skjeve steinkors. Kyr og hester beiter. Det er fulger i alle farger og fasonger. Og det er ufattelig vakre sukkulenter. Ikke minst i Tresco Abbey Garden.

Tresco Abbey Garden
Golfstrømmen treffer rett på øyene, det er hav på alle kanter, temperaturen på øyene er jevnere enn inne på det britiske fastlandet.
Høyeste temperatur som noengang er målt er 27,8 grader celsius i 1947, og den laveste temperaturen målt var minus 6 grader celsius i 1987. Her er det altså nesten aldri frost, og heller aldri over 30 grader. Samtidig er det i gjennomsnitt sol 7,6 timer hver dag i juli. Dette gjør øyene til det mest solfylte området i hele Storbritannia.
Augustus Smith (med tilnavn «Emperor Smith» var guvenør på øyene i mer enn 30 år ‒ se faktaspalten til venstre) anla Tresco Abbey Garden etter at han overtok som Lord Proprietor i 1834. Smith fikk reist store steinmurer på tomten. Sammen med furu og sypress fra California ga de ly for vinden, slik at han kunne anlegge den paradisiske hagen. Ved siden av urlandskapet i seg selv, er hagen øyas største attraksjon i dag. Tresco Abbey Garden er selve perlen i perlen.

En verden i en hage
I Tresco Abbey Garden er det verken roser eller tulipaner. Her er det eksotiske stauder og trær dominerer, mange av dem er gamle og riktig store. Selv om hagen har et strengt symmetrisk nett av stier, skaper plantenes store og gamle former et vilt inntrykk! Vindvernet, som Emperor Smith reiste, er like viktig i dag som før. Vi hører lyden av tretopper som vaier kraftig i vinden, men nede på hagens små stier er det lunt, varmt og vakkert. Overalt på øyene, absolutt overalt, finnes et lubbent hav av sukkulenter. Tilsynelatende vokser de rett på stein. Grønne og burgunder Aeonium fra Kanariøyene må sies å være Scilly-øyenes nasjonalblomst. Den er sterk og praktfull.
Hagen er anlagt i en sørvendt skråning, så mellom trærne øyner man hele tiden den fantastiske utsikten mot både Bryher og St. Mary’s. Når solen skinner, lyser vannet opp i en nesten tropisk jadefarge. Bak i horrisonten skimtes de ytterste taggete klippene i øyriket og bak der igjen havets horisont. Det er både dramatisk og stille. Med få sekund-ers mellomrom kan du se at enorme bølger knuses mot klippene, samtidig som vinden raser gjennom tretoppene … og likevel er det stille og lunt blant sukkulentene i Tresco Abbey Garden.
Hagen er delt inn etter hvor plantene er hentet fra: Australia, Chile, Sør-Africa, Mexico, California, Canari-øyene og New Zealand.
Litt moderne kunst er spredt rundt i hagen, men verkene klarer aldri å spille hovedrollen her. Det gjør plantene.

St. Marys
St. Mary’s er hovedstaden ute på Isles of Scilly. Det er i alle fall den største øya, med noe biltrafikk og apotek og greier og greier. Følelsen av å være sårbar ute i havgapet er kanskje litt mindre her. Her kan man oppleve nærmest Vigelandske steinformasjoner ytterst på Pennini’s Head. Gamlebyen er kanskje ikke så interessant, unntaket her er kirken, som opprinnelig er fra 1100-tallet. En merket liten tursti tar deg gjennom sumpområder. Du kan gå eller sykle og stanse ved de små fugleobservatoriene som det er flere av langs turstien. Danger: You might experience a shag (altså, det de mener er at du kanskje får sett en Phalacrocorax carunculatus ‒ en skarv, på godt norsk).

Vi bor på Star Castle Hotel der det ytes full service under frokosten: det bestilling på dagens båttransporter og kveldens middagsservering. Hotellet frakter deg til havnen og derfra transporteres du til den øya du vil tilbringe hele eller deler av dagen på før du fraktes i båt tilbake til der du bor. Vi dro til St. Agnes.

St. Agnes
Båtturen over går i litt rom sjø. For en ikke-sjøvant nordmann var bølgene høye, lokalbefolkningen tok slett ikke notis av at sjøsprøyten sto over passasjerene. Restauranten High Tide på St. Agnes er (sammen med The Conservatory på Star Castle Hotel på St. Mary’s) en av Scillys beste spisesteder. Ellers er det bare en liten pub på der. Med unntak av på søndagene, går det kveldsbåt tilbake fra St. Agnes når High Tide stenger. Noe som er verd å merke seg (dette er et viktig nota bene), er at St. Agnes deler seg nesten helt i to øyer ved flo. Så følger du i våre fotspor, må du ikke vasse barbent over sandbanken ved lavvann i den tro at du kommer derfra før det er fjære. For det gjør du ikke. Dette påminner forresten om den gamle lokalavis-redaktørs formulering om at det er fastlandet som er «cut off» når det er tåke i den engelske kanal … og ikke Scilly-øyene.

Det er optimale forhold for seiling og windsurfing. Man kan leie hester. Gig Racing, altså kapproing med 32-fots robåter, er selveste øysporten, og øyene konkurrerer mot hverandre hver onsdag. Det stilles både dame- og herrelag. Men som sagt er fotturer tingen. Ta en tur til St. Mary’s Church i

Old Town på St. Mary’s. Nyt naturen. På Scilly-øyene kan naturen minne om både Africa og Australia – ikke England. Men, jo, kulturlandskapet er umiskjennelig engelsk. Både steinmurer og grinder, hus og kirker er så engelske de kan få blitt, riktignok med en canarisk sukkulent stikkende opp fra alle kriker og kroker.

The Old Blockhouse har den beste utsikten på Tresco. Herfra ser du sandstrender så hvite og hav så turkist, at man bare må bade, selv i september. Det er slett ikke varmt, men herlig forfriskende.

Pubene på øyene er senter for det sosiale livet og alle har et godt kjøkken. Fish & chips står øverst på alle menyer og tartarsausen er selvsagt hjemmelaget. Alle de fem bebodde øyene har tradisjonelle britiske puber, så fotturfolket lager ikke matpakke under hotellfrokosten, men spiser fisk & chips, Ploughmans Lunch eller noe annet godt på puben.

En scilly lunsj …